Fra Wikipedia, den frie encyklopedi 

Røkelse eller røkelseskrydder, Species fumalis orientalis Latin. species, art, slag, i middelalderen fikk ordet betydningen krydder, fumalis, adj., av tidlig latin fumus, røk orientalis, østerlandsk, er en blanding av aromatiske droger, slik som balsamer, harpikser m.m. som ved sakte forbrenning uten ild, vanligvis ved å strøes på glødende kull, frembringer en velluktende røk. Røkelse var en av gavene Jesusbarnet fikk av De vise menn.

Røkelse består bl.a. av virak, olibanum, som er et stivnet sekret av Boswellia Cateri og andre Boswellia-arter som er trær som vokser i Somalia og sydvestre kyststrekningen av Arabia. Slekten er oppkalt etter Joh. Boswell som var botaniker i Edinburgh på 1700-tallet. En lager snitt i barken slik at sektretet renner ut og stivner. Drogenavnet virak kommer fra tysk Weihrauch av weihen, innvigd/hellig, og Rauch, røk.

Drogen har siden de eldste tider blitt brukt til røkelse ved religiøse seremonier. På grunn av innholdet av balsam avgir den en luktende røk når den blir oppvarmet. I Egypt ble den brukt under det sjette dynastiet (2500 f. kr.) Kongerøkelsen inneholder også flere andre planter som kanel, lavendel, koriander og rosenblader.

Historie

Røkelse og andre sterktduftende og velluktende balsamer og smurninger har i uminnelige tider blitt brukt og høyt vurdert, sørlig i østen. Vellukt hører til høytid og glede i Det gamle testamentet, og savn av den betegner sorg og hård tid. I Det gamle testamentet fortelles det at man gjennomrøker skjegg, klær og husgeråd. Røkelse ble så høyt vurdert i disse landene at en slik gave var tegn på den høyeste aktning og ære. Kongelige personer ble hedret med røkelseskrydder. Det var også vanlig å hedre de døde med røkelse. De mindre bemidlede nøyde seg med å ha velluktende urter i likklærne, men ved store begravelser ble det tent store røkelsesbål. Dette fortelles det om i Bibelen, om kong Asa og Zedekia.

På samme måte som en æret jordens mektige æret man også de himmelske maktene og søkte gjennom røkoffer å erverve seg gudenes nåde. Det antas at det selvstendige røkofferet først ble innført i den assyrisk/babylonske kulten. En har funnet offerlister og forskrifter i templenes urgamle arkiv som forteller at røkofferet var blant de midlene som ble brukt for å blidgjøre gudene. I røkelseskarene på offerbordene skulle det brennes ceder og sypress. Ved de store Baal- og Astartefestene ble det brent store mengder røkelse. Også i den egyptiske kulten ble det brukt selvstendig røkoffer. Både asiatiske og egyptiske monument viser hvordan røkelse ble ofret på alteret, i skåler og røkelseskar. Resepten på en slik egyptisk røkelsesblanding er bevart i hieroglyfene på tempelmuren i Edfu og Phile og er opptatt i Papyrus Ebers. Blandingen ble kalt Kyphi [6], og ble bare laget av prester som nøye fulgte de anvisningene som var i de hellige skriftene som ble lest under tilberedningen.

Det finnes også en resept på røkelse i Moseboken. Denne røkelsen ble bare brukt ved gudstjenesten og skulle bare lages av prester.

2.Mos. 30.34-38

Herren sa til Moses: Ta deg røkelsesstoffer: balsam, myrraolje, harpiks som lukter skarpt, og ren virak. Det skal være like mye av hvert. 35 Av det skal du lage krydret røkelse, slik som salveblanderne gjør det, saltet og ren, til hellig bruk. 36 Noe av det skal du knuse smått og legge foran loven i møteteltet, der jeg vil møte deg. Høyhellig skal det være for dere. 37 Røkelse som er blandet slik som denne, må dere ikke lage til dere selv; viet til Herren skal den være. 38 Den som lager maken til denne røkelsen for å nyte dens vellukt, skal utryddes av sitt folk.

Hippokrates brukte røkelseskurer, og i Asklepiostemplene ble de syke badet, massert, innsalvet og til slutt innåndet de røkelse for å renses og vugges inn i søvn ved hjelp av de bedøvende duftene.

I middelalderen ble det brent bål med velluktende urter på åpne plasser for å bekjempe pest og smitte. Da tobakken kom til Europa på 1500-tallet, trodde en at den hadde en kraftig luftrensende effekt så den ble til og med blandet inn i tempelrøkelsen når det var pest. Middelalderen vår også tiden for overtro. Djevelen var opphav til alt vondt også sykdom og død. Han hadde sine hjelpere hekser og trollmenn som laget trolldrikker for å skade mennesker og dyr. Dette førte til at en i klostrene opprettet et nytt embete heksepatere for å bekjempe det vonde med magiske middel som bl.a. trollrøkelse.

Røkelse var også viktig for alkymistene som hadde egne røkelsesblandinger bl.a. for Solen, Månen, Saturn og Venus.

Kristen liturgisk bruk

Grekerne synes ikke å ha brukt orientalske røkmiddel før under det 5. århundre f. Kr., men etter denne tiden brukes røkelse av både grekerne og romerne såvel til daglig bruk som ved festlige anledninger, og røkelse inngikk også i deres religiøse seremonier. I den eldste kristne kirken var all røkelse ved gudstjenesten forbudt. Først fra det 4. årh. ble det vanlig å bruke røkelse i forbindelse med gudstjenesten. De katolske kirkenes røkelse besto av Virak 200, bensoe 100, kaskarillbark 50, salpeter 25 deler.

Røken fra den hellige røkelsen ble fulgt av de troendes fromme bønner om at alt vondt skulle forsvinne ikke bare åndelig men også legemlig sykdom. Det ble etterhvert vanlig å utnytte røkelsens helsebringende kraft og en eksperimenterte med forskjellige røkelsesblandinger mot forskjellige sykdommer.

Den katolske kirkes liturgi i dag 

I den katolske liturgi benyttes røkelse i feiringen av Den hellige messe og ved den felles tidebønn, særlig til vesper.

Ved messefeiringen fører røkelsesbæreren an i inngangsprosesjonen foran prosesjonskorset. Umiddelbart deretter berøker den celebrerende prest alteret og krusifikset. Når tiden kommer for forkynnelsen av dagens evangelietekst, berøkes evangelieboken av diakonen eller presten. Etter at de eukaristiske gaver, brød og vin, er blitt bragt frem til alteret og presten har bedt gaveforberedelsesbønnene, blir er blitt båret frem i bønn svinges røkelsen over gavene, og i samme forbindelse berøkes alter og krusifiks på nytt. En ministrant overtar så røkelseskaret og berøker den celebrerende prest og deretter forsamlingen. Rett etter de to innstiftelsesbønner over nattverdselementene berøker en ministrant hhv. Kristi legeme og Kristi blod når presten eleverer dem til folkets tilbedelse.

Under messen kan man også berøke annet – i påsketiden berøkes påskelyset, og man kan berøke relikvier, adventskranser, statuer, julekrybber og annet. Ved begravelser berøkes også båren med den avdøde.

Røkelsen er en symbolsk representasjon av renselse, venerasjon (og i noen tilfeller tilbedelse) og bønn. I Salme 141 og i andre bibeltekster som for eksempel Åpenbaringsboken 8,3 representerer den de troendes bønner som stiger opp til Gud.

Fra senest 1570 og frem til 1969 gjaldt en forskrift i den katolske kirkes latinske ritus at røkelse kun kunne anvendes ved særlig høytidelige messer og ellers ikke. Dette ble endret med liturgireformen som trådte i kraft fra 1970, slik at røkelse ikke lenger bare er et høytydelighetsattributt men kan uttrykke sin symbolikk i en hvilken som helst messe.

Den katolske liturgi gjør med røkelsesbruken også anskuelig at menneske er en enhet av ånd, legeme og sjel. Under gudstjenesten tiltales alle menneskets sanser, også øyet og luktesansen. Ettersom Gud er blitt menneske, må også liturgien kunne spille på alle de sanser som kjennetegner den menneskelige erkjennelseskraft. Røkelse kan også forstås som et bilde på Guds nærvær over alt, eller på Den hellige ånd.

I andre liturgier

Røkelsen ble i stor grad renset ut fra de protestantiske kirkers liturgi, først og fremst fordi den ble oppfattet som et uttrykk for den katolske lære om messeofferet, som reformatorene avviste skarpt. Men i nyere tid kan det skje at røkelse igjen benyttes, under henvisning til Salme 141.

I de ortodokse liturgier, som for eksempel i den bysantinske ritus og i de orientalske liturgier benyttes røkelsen ofte og fritt. En gammel orientalsk forestilling om menneskets møte med Gud knytter dette til en velluktsopplevelse.

Røkelsesbrenning i Det fjerne østen

Røkelsesbruk under religiøse seremonier ble først utviklet i større målestokk i Kina, men spredte seg med årene til Korea og Japan. Røkelse spiller en viktig rolle i østasiatiske buddhistiske seremonier, for eksempel i kinesiske taoistiske og japanske shintoistiske templer.

Apotek og røkelse

I Norge har det blitt laget røkelse i apotekene. Allerede den første norske farmakopéen hadde oppskrift på røkelse. Denne skikken ble tatt opp igjen ved Svaneapoteket i Oslo som etterhvert opprettet bedriften Svanelaboratoriet. Her produseres kongerøkelse med 17–18 forskjellige innholdsstoffer. Disse importeres fra hele verden. Røkelsen selges av apotek i hele Norge. Noe eksporteres til Sverige, Danmark, Tyskland, USA og Australia. Grunnen til at apoteket begynte med denne produksjonen var at det som ble importert fra utlandet viste seg å være dårlig vare og at apoteket ønsket å selge god, ekte vare.

www.mystica.no har kanskje Norges største utvalg av røkelse. Link til våre røkelser:

https://www.mystica.no/categories/rkelsesalvie