Morning Star Incense: Jasmin Røkelse 200 PINNER
Den mest populære serien - grunnet sin dokumenterende renhet.
Morning star best i rapport:
De reneste råvarer.
I 2004 undersøkte Miljøstyrelsen i Danmark i en stor rapport de forskjellige røkelser på det danske markedet, og Morning Star røkelsen kom ut med de beste verdier i alle målingene.
200 pinner i en eske. Lengde 13 cm. Brennetid: ca 25 min.
Ingen bambus kjerne, ren brennende, ren duft
Det følger med en keramisk røkelsesbrenner-
Perfekt for "every day" røkelse. For meditasjon, avslapping, lesing, lytting av musikk, trygghet
Meget liten røyk ved brenning.
Morning Star Incense: Jasmine Incense 200 STICKS
The most popular series - due to its documentary purity.
Morning star best in report:
The purest ingredients.
In 2004, the Danish Environmental Protection Agency examined in a large report the various incense on the Danish market, and the Morning Star incense came out with the best values in all the measurements.
200 sticks in a box. Length 13 cm. Burn time: approx. 25 min.
No bamboo core, pure burning, pure fragrance
A ceramic incense burner is included.
Perfect for "every day" incense. For meditation, relaxation, reading, listening to music, security
Very little smoke when burning.
Sjasmin
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sjasmin
Jasminum polyanthum
Vitenskapelig(e)
navn: Jasminum L., 1753
Norsk(e) navn: sjasmin
Hører til: oljetrefamilien, Lamiales, Asteridae
Antall arter: ca. 200
Habitat:terrestrisk
Utbredelse: tropiske og tempererte områder i den gamle verden
Arter:
Jasminum dichotomum
Jasminum fruticans
Jasminum grandiflorum
Jasminum nudiflorum
Jasminum odoratissimum
Jasminum officinale
Jasminum parkeri
Jasminum polyanthum
Jasminum sambac
Sjasmin (Jasminum) er en slekt i oljetrefamilien med rundt 200 arter. Navnet på slekten kommer via fransk jasmin og arabisk yas(a)min fra persisk yasmin.
De er opprette eller klatrende busker eller trær, og kan være løvfellende eller eviggrønne. Stengelen er glatt, kantet eller furet. Bladene er motsatte eller spredte, eller en sjelden gang kransstilte; de er enkle, trekoblete eller finnete. Blomstene er hvite eller gule og har ofte en sterk, men behagelig duft. Kronen er trakt- eller klokkeformet med 4–16 fliker. Alle arter har to pollenbærere. Frukten er et bær.
Slekta er utbredt i Afrika, Asia, Australia og på stillehavsøyene og én art, Jasminum fruticans, vokser i store deler av middelhavsområdet.[1] Flere andre arter, blant annet den asiatiske Jasminum officinale, er naturalisert i middelhavslandene.[2][3] Jasminum odoratissimum finnes på Kanariøyene og Madeira.
Fylogenetiske studier viser at sjasminartene med gule blomster og spredte blad utgjør en egen gruppe, som er søstergruppen til både de øvrige Jasminum-artene og til slekten Menodora, som er utbredt i Amerika og Sør-Afrika. I en artikkel fra 2014 blir det foreslått å flytte disse 15 artene til en ny slekt, Chrysojasminum.[5] Wikipedia på bokmål/riksmål bruker en mer tradisjonell systematikk.
Sjasmin dyrkes både som hage- og stueplante på grunn av de duftende blomstene. Sjasminolje fremstilles hovedsakelig av storsjasmin (J. grandiflorum) og brukes til parfyme og som smakstilsetning i te. Den vanligste stueplanten er Jasminum polyanthum. I Norge er klimaet stort sett for kaldt til at sjasmin kan brukes utendørs, men vintersjasmin (J. nudiflorum) plantes i de mildeste områdene. Slekta må ikke forveksles med skjærsmin (Philadelphus) som er vanlige og temmelig hardføre hagebusker.
Joshua Takai, bedre kjent som Koju, en dyktig håndverkskunstner og den viktigste leverandøren av sjeldne og utsøkte aromaer til keiseren av Japan og hans domstol. Mange av disse tiltalende og varig høykvalitets røkelse dufter, som selskapet fortsetter å produsere i dag, er basert på de opprinnelige formler skapt av Koju og senere av Yujiro Kito, som hva hyllet som geni av duft under Meiji restaurering perioden i det 19. århundre - rundt tiden åpnet Japan dørene til verden og begynte å modernisere seg selv.Brakt til Japan i det åttende århundre av buddhistiske munker, som brukte de mystiske aromaer i deres religiøse seremonier, "Koh," som røkelse kalles på japansk, gått inn i riket av aristokratiet århundrer senere som en kilde til underholdning og opplysning som de "lytt til duften" i deres parlor spill. Det var ikke før det 14. århundre i Muromachi Era gjorde røkelse nådde høyden av sin popularitet med de øvre og midtre klasser av japanske samfunnet, som brukte det som et tegn på skillet og raffinement og Å fjerne ubehagelig lukt.
Kommentarer